Å tegne gjennomsiktig

Du savner blåfargen på himmelen, hvordan klam luft fikk tekstiler til å feste seg til bar hud i varmen, å gå barføtt på varm asfalt, blikket og den merkelige stakkatogangen man får når man trør barføtt på grus, som om dersom man står i ro for lenge vil steinene bryte seg gjennom huden, perforere den og åpne deg helt, og det som renner ut fra sårene er deg, du ebbes ut sakte men sikkert, litt av gangen, du har verden som fottøy og aversjonen mot å være forankret får deg til å være i konstant bevegelse, som haier som ikke får puste dersom de står i ro, bare at predatorinstinktet er erstattet av gutteaktige drømmer om å aldri stoppe opp, alltid sveve, for gjør du det ikke vil du gro fast, som limt fast i bakken, og på samme måte som at vann som ligger stille vil fordampe, vil deler av deg forsvinne dag for dag, time for time, minutt for minutt.

Du tenker på framtiden og føler nostalgi, og den biologiske klokken din indigneres av tid og rom og vil aller helst at du skal kunne være hvor du vil når du vil, svevende og flytende, men det går ikke, du får det ikke til, som da du var liten og ville tegne gjennomsiktig, som å sette ord på tanker når man er tanketom, du kjenner livsangsten bre seg over deg, livet åpenbarer seg nå, og du forbanner tanken om at man må være avhengig av andre, av system, av instanser, av mennesker man elsker og mennesker man ikke liker, og det er når du innser at du kommer til å være ensom at angsten trykker hardest, og at hadde det vært opp til deg hadde du vært langt, langt borte, helt alene, svevende, flytende, men alt koker ned til at du er for knyttet, nesten kjemisk bundet til andre, og det er en vakker og smertefull byrde du skal ha som et lodd på skuldrene dine resten av livet, et liv du vet du burde leve nå, ikke i morgen, ikke i overimorgen, ikke neste uke.

Du skulle ønske du pumpet blodet i kroppen din algorytmisk for å finne den endelige løsningen på problemet, men du vet ikke hva du venter på, hva du leter etter, og det underbygger utilstrekkeligheten og meningsløsheten du føler, men latent ligger tanken at kanskje, en dag, vil noen eller noe endevende livet ditt totalt, og i mellomtiden får du rett og slett bare slite ut minne og muskler på at det kanskje aldri kommer til å skje, at du bare kommer til å ende opp som den lille parantesen, den lille fotnoten til ditt eget liv.

/men/kanskje/ikke/

Speilskår

Å stirre i speilet med et selvransakende blikk helt til glasset sprekker, har du gjort det? Er det ukjent for deg å fråtse i selvforakt?

Når jeg tenker på meg selv, den fysiske og mentale konstellasjonen som utgjør meg, en av mange, en av få, ser jeg fragmenter. Som et knust speil. Hver brikke, hvert skår fra speilglasset utgjør en del av meg. Noen er mørkere enn andre, i noen glimter lyset til. Det finnes også noen som er matte, apatiske, uanfektet, og noen som er blankpolerte, skinnende. Det er når jeg ser disse bitene at jeg ikke klarer å bestemme meg. Hvilke deler liker jeg best? Hvilke liker jeg minst? Er det i det hele tatt en avgjørelse jeg er i stand til å ta? Trenger jeg ta den, blir det ikke for sentimentalt?

Er det mulig å fjerne noen av delene, utelukke de fra livets ligning, og fremdeles være meg, kjøttet, blodet, sansene og tankene som gjør meg til meg?

Jeg tar på meg skylden for eget forfall. Det eneste jeg ber om er å gå i null når alt er over. I mellomtiden kan du la meg drikke mer enn jeg tåler, la meg fordype i dystre tankemønstre og forbanne meg over skyggetilværelsen, en kopi av en kopi av en blass virkelighet. Jeg er låst i et mønster. Min kropp er mitt tempel, og det er min oppgave å bryte det ned, en del av speilet av gangen. Det er det eneste jeg kjenner til, den eneste måten jeg kan bygge det opp igjen, knuse det etablerte og bygge på et nytt fundament. Det er når jeg del for del er byttet ut som et ship of Theseus at jeg må gjøre det.

Nå er jeg halv.
Jeg må bryte mønsteret.
Bli hel.