Å stirre i speilet med et selvransakende blikk helt til glasset sprekker, har du gjort det? Er det ukjent for deg å fråtse i selvforakt?
Når jeg tenker på meg selv, den fysiske og mentale konstellasjonen som utgjør meg, en av mange, en av få, ser jeg fragmenter. Som et knust speil. Hver brikke, hvert skår fra speilglasset utgjør en del av meg. Noen er mørkere enn andre, i noen glimter lyset til. Det finnes også noen som er matte, apatiske, uanfektet, og noen som er blankpolerte, skinnende. Det er når jeg ser disse bitene at jeg ikke klarer å bestemme meg. Hvilke deler liker jeg best? Hvilke liker jeg minst? Er det i det hele tatt en avgjørelse jeg er i stand til å ta? Trenger jeg ta den, blir det ikke for sentimentalt?
Er det mulig å fjerne noen av delene, utelukke de fra livets ligning, og fremdeles være meg, kjøttet, blodet, sansene og tankene som gjør meg til meg?
Jeg tar på meg skylden for eget forfall. Det eneste jeg ber om er å gå i null når alt er over. I mellomtiden kan du la meg drikke mer enn jeg tåler, la meg fordype i dystre tankemønstre og forbanne meg over skyggetilværelsen, en kopi av en kopi av en blass virkelighet. Jeg er låst i et mønster. Min kropp er mitt tempel, og det er min oppgave å bryte det ned, en del av speilet av gangen. Det er det eneste jeg kjenner til, den eneste måten jeg kan bygge det opp igjen, knuse det etablerte og bygge på et nytt fundament. Det er når jeg del for del er byttet ut som et ship of Theseus at jeg må gjøre det.
Nå er jeg halv.
Jeg må bryte mønsteret.
Bli hel.
Når jeg tenker på meg selv, den fysiske og mentale konstellasjonen som utgjør meg, en av mange, en av få, ser jeg fragmenter. Som et knust speil. Hver brikke, hvert skår fra speilglasset utgjør en del av meg. Noen er mørkere enn andre, i noen glimter lyset til. Det finnes også noen som er matte, apatiske, uanfektet, og noen som er blankpolerte, skinnende. Det er når jeg ser disse bitene at jeg ikke klarer å bestemme meg. Hvilke deler liker jeg best? Hvilke liker jeg minst? Er det i det hele tatt en avgjørelse jeg er i stand til å ta? Trenger jeg ta den, blir det ikke for sentimentalt?
Er det mulig å fjerne noen av delene, utelukke de fra livets ligning, og fremdeles være meg, kjøttet, blodet, sansene og tankene som gjør meg til meg?
Jeg tar på meg skylden for eget forfall. Det eneste jeg ber om er å gå i null når alt er over. I mellomtiden kan du la meg drikke mer enn jeg tåler, la meg fordype i dystre tankemønstre og forbanne meg over skyggetilværelsen, en kopi av en kopi av en blass virkelighet. Jeg er låst i et mønster. Min kropp er mitt tempel, og det er min oppgave å bryte det ned, en del av speilet av gangen. Det er det eneste jeg kjenner til, den eneste måten jeg kan bygge det opp igjen, knuse det etablerte og bygge på et nytt fundament. Det er når jeg del for del er byttet ut som et ship of Theseus at jeg må gjøre det.
Nå er jeg halv.
Jeg må bryte mønsteret.
Bli hel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar