Kunsten å bøye hodet

Det er noe finurlig med måten mennesker bøyer hodet selv om det er god klarning mellom dem og hindringen ovenfor seg. Det er en trygghetsgaranti, en sikkerhet om at man ikke ender opp med å slå seg, mye på samme måte som det er visse ting man lar være å si og følelser man ikke tør ta orde for, den iboende frykten for smerte, fysisk så vel som psykisk.

Det er noe jeg har lurt lenge på. Hvorfor fortsetter man å puste når man er fullstendig klar over at det neste åndetrett kommer til å bli like smertefullt som det forrige, som et evig sting som ligger latent under ribbeina, det stakkars fugleburet som rommer lungene, hjertet, de vitale organene som dag ut og dag inn er fast bestemt på å fungere, overleve?

Luften er damp, men jeg puster snøkrystaller og organene i kroppen er som belagt av nåler som fra tid til annen stikker for å minne hodet på at de eksisterer og aldri kan være en implementert del av deg, som ukjente brikker, fremmedlegemer plassert i en kropp, en hul matrjosjkadukke med rosenrøde kinn, et påmalt smil, konstruert og falskt. Den dagen de svikter vil være en befrielse, ikke for deg, men for de. For i minnet, som de av og til erklærer sin eksistens for, der finnes tankene som bryter de ned fysiologisk, og de kan ikke gjøre annet enn å trekke seg sammen, trekke seg sammen for å deretter utvide seg igjen, og de erkjenner for seg selv: Tilværelsen har alltid vært gråkvalt framfor gråtkvalt.

▲▽▲▽▲

Jeg har vært våken i timesvis, men ligger fremdeles i sengen. På dager som dette forbanner jeg dagslyset. Hvert øyeblikk jeg er våken presser tankene i kraniet, lager et ubehagelig trykk, du har et eget ozonlag som tvinger tankene til å bli, holder de tilbake i din egen, personlige stratosfære.

At man bare kunne strukket ut hendene og forsynt seg av en drøm, men så lar man være, for du fortjener vel ingen drøm, hvorfor skal du, som alltid har følt på smerten, ensomheten, hvorfor skal du føle langsiktig glede? Du fortjener det vel ikke. Så du bøyer hodet, strekker ikke ut hendene, du lar være, prøver ikke før det er for sent, og når du prøver er ikke grepet like målrettet, du famler i stedet i blinde og alt du klarer å gripe er luft, luft, luft.

Også puster du ut, som om du aldri skal ta et nytt åndedrag igjen.

En renselsesprosess

Tenk på det i et øyeblikk, at vannet, et av de mest grunnleggende elementene for vår eksistens, det vi ikke klarer oss uten, det er i en uendelig hydrologisk syklus i jordens atmosfære, en syklus som tilsier at vannet du drikker, bader i, speiler deg i en sen natt opplyst av stjerner, dette vannet, det forsvinner. Det forsvinner, og det kommer tilbake igjen.

Det går gjennom en renselsesprosess.

Kroppen min består av over 70 prosent vann, og det samme gjelder jordens overflate, en vakker biologisk symbiose, men noen form for kroppslig renselse har jeg aldri lagt merke til, som om noe i meg er forurenset, mentalt, fysisk.

Det sies at slike sykluser kan ta alt fra få sekunder til flere tusen år, og jeg lurer på om vi noen gang har drukket det samme vannet, latt det gå gjennom hver vår kropp på hvert sitt tidspunkt, gjennomgått dette kretsløpet, og tanken slår meg som nesten like vakker som de bunnløse øynene dine, dine personlige brønner inn til de flytende tankene dine. Men bare nesten.

Jeg blir var på det, ikke nødvendigvis beroliget, ikke nødvendigvis det motsatte, bare oppmerksom.

Tanken slår meg: At også noe som kommer fra meg en dag blir rent.
Kanskje jeg blir beroliget likevel.
Kanskje blir jeg det motsatte.

Å tegne gjennomsiktig

Du savner blåfargen på himmelen, hvordan klam luft fikk tekstiler til å feste seg til bar hud i varmen, å gå barføtt på varm asfalt, blikket og den merkelige stakkatogangen man får når man trør barføtt på grus, som om dersom man står i ro for lenge vil steinene bryte seg gjennom huden, perforere den og åpne deg helt, og det som renner ut fra sårene er deg, du ebbes ut sakte men sikkert, litt av gangen, du har verden som fottøy og aversjonen mot å være forankret får deg til å være i konstant bevegelse, som haier som ikke får puste dersom de står i ro, bare at predatorinstinktet er erstattet av gutteaktige drømmer om å aldri stoppe opp, alltid sveve, for gjør du det ikke vil du gro fast, som limt fast i bakken, og på samme måte som at vann som ligger stille vil fordampe, vil deler av deg forsvinne dag for dag, time for time, minutt for minutt.

Du tenker på framtiden og føler nostalgi, og den biologiske klokken din indigneres av tid og rom og vil aller helst at du skal kunne være hvor du vil når du vil, svevende og flytende, men det går ikke, du får det ikke til, som da du var liten og ville tegne gjennomsiktig, som å sette ord på tanker når man er tanketom, du kjenner livsangsten bre seg over deg, livet åpenbarer seg nå, og du forbanner tanken om at man må være avhengig av andre, av system, av instanser, av mennesker man elsker og mennesker man ikke liker, og det er når du innser at du kommer til å være ensom at angsten trykker hardest, og at hadde det vært opp til deg hadde du vært langt, langt borte, helt alene, svevende, flytende, men alt koker ned til at du er for knyttet, nesten kjemisk bundet til andre, og det er en vakker og smertefull byrde du skal ha som et lodd på skuldrene dine resten av livet, et liv du vet du burde leve nå, ikke i morgen, ikke i overimorgen, ikke neste uke.

Du skulle ønske du pumpet blodet i kroppen din algorytmisk for å finne den endelige løsningen på problemet, men du vet ikke hva du venter på, hva du leter etter, og det underbygger utilstrekkeligheten og meningsløsheten du føler, men latent ligger tanken at kanskje, en dag, vil noen eller noe endevende livet ditt totalt, og i mellomtiden får du rett og slett bare slite ut minne og muskler på at det kanskje aldri kommer til å skje, at du bare kommer til å ende opp som den lille parantesen, den lille fotnoten til ditt eget liv.

/men/kanskje/ikke/

Speilskår

Å stirre i speilet med et selvransakende blikk helt til glasset sprekker, har du gjort det? Er det ukjent for deg å fråtse i selvforakt?

Når jeg tenker på meg selv, den fysiske og mentale konstellasjonen som utgjør meg, en av mange, en av få, ser jeg fragmenter. Som et knust speil. Hver brikke, hvert skår fra speilglasset utgjør en del av meg. Noen er mørkere enn andre, i noen glimter lyset til. Det finnes også noen som er matte, apatiske, uanfektet, og noen som er blankpolerte, skinnende. Det er når jeg ser disse bitene at jeg ikke klarer å bestemme meg. Hvilke deler liker jeg best? Hvilke liker jeg minst? Er det i det hele tatt en avgjørelse jeg er i stand til å ta? Trenger jeg ta den, blir det ikke for sentimentalt?

Er det mulig å fjerne noen av delene, utelukke de fra livets ligning, og fremdeles være meg, kjøttet, blodet, sansene og tankene som gjør meg til meg?

Jeg tar på meg skylden for eget forfall. Det eneste jeg ber om er å gå i null når alt er over. I mellomtiden kan du la meg drikke mer enn jeg tåler, la meg fordype i dystre tankemønstre og forbanne meg over skyggetilværelsen, en kopi av en kopi av en blass virkelighet. Jeg er låst i et mønster. Min kropp er mitt tempel, og det er min oppgave å bryte det ned, en del av speilet av gangen. Det er det eneste jeg kjenner til, den eneste måten jeg kan bygge det opp igjen, knuse det etablerte og bygge på et nytt fundament. Det er når jeg del for del er byttet ut som et ship of Theseus at jeg må gjøre det.

Nå er jeg halv.
Jeg må bryte mønsteret.
Bli hel.

Flyt

Ønskeliste:

Fri flyt av affeksjon, lidenskap, kjærlighet.
Fri flyt av sprit.
Fri flyt av ord.

Å flyte over jorden og se ned. Fri.

En mann pakker sin koffert

En mann pakker sin koffert. I den:

Tre rene skjorter
To bukser med press
Tilhørende undertøy
En gammel nøkkel
En bok med slitt omslag
Et Hasselblad-kamera
Tre ufremkalte filmer
Et fotoalbum fylt av nostalgi

Han tar på seg hatt og frakk, går ned til togstasjonen, kaster raske blikk på armbåndsuret sitt, oftere enn nødvendig, den brune lærreima er slitt og sprukket, tiden er inne nå, utålmodige skritt fører han opp og ned langs perrongen, og idet et fly maler livslinjer på himmelen drømmer han seg bort i et svalt øyeblikk.

Lyden av et tog blir stadig klarere, dopplereffekten, bølgelengder i endring, atomer i bevegelse, kommer nærmere og nærmere, det fløyter høyt nå, lyden er som fra en gammel film, North by Northwest.

En mann har pakket sin koffert.

Dødsannonsen, trykt i avisen påfølgende dag, forfattet av han selv, trykksverte fra fortiden. Slik lød den:

"Det var bare meg, og det var en meg for mye".

Skyggetilværelse

Selv skyggen du kaster lider av skjønnheten den bærer, samtidig er den ulykkelig viten om at fotonene som skaper den dør et sekund av gangen, som deg, som oss, som alle, og det former den bare vakrere, mer definert, utydelig tydelig. Det har alltid vært din imperfeksjonisme som har gjort deg perfekt, at ditt speilbilde ikke kunne se det er en tåke som ikke letter, og det gjør min medlidenhet grå. Jeg kan ikke noe for at jeg kan kjenne sorgen din i lufta. Jeg kan ikke noe for at jeg vil endre på den, forme den, gjøre den til noe positivt. At skygger kan ha affeksjonsverdi er noe av det tristeste jeg kan tenke meg, men din lever videre i minnet som risset inn i en vegg av stein. 

Kaleidoscope of us

Late nights I retrace the steps from me to you in my mind. Every detail on the predetermined path would shine throug as a fragment of us, as looking through a kaleidoscope. Walking over the bridge, the cool breeze from the coast would send shivers down my spine and force me to squint. I would gaze determined in your direction as I walked, each step more contagious than the last.

Each time I retrace my steps I discover new things, new fragments in the kaleidoscope. Your wordless eloquency, a dream that won't end, the ink spots on your thenar all smudged in the same way you blur my vision as I look through the kaleidoscope.

I grow conscious of redacted memories. I tilt my head back, close my eyes and let the cool breeze embrace my face and move its way down my neck. The hair on my arms rises as antennas trying to pick up a signal, with no further success.

We keep floating the same way the photons surrounding us, or we surrounding them. The photons ceased to exist long ago, radiated into space, and at every end, every beginning, parts of us kept falling away, parts now retracted by the kaleidoscope of us. 

Diamantstøv

En tanke tenkt i et øyeblikk, glemt i det neste, som tatt av et svalt vindpust en kald sommernatt. Vi malte diamantene til støv med våre bare never, drysset det ned fra hustak posert som fjelltopper. Vi lot vinden ta det med seg. Kognisjonen svikter, husker ikke dag fra natt.

Tiden kommer for fort, tankene skjærer gjennom hjernebarken som en kniv, smelter på tungen til jeg ikke klarer å uttale ordene korrekt. I stedet prater jeg uangripelig, jeg sier ikke det jeg vil si, legger mye mellom, så mye at det som er igjen er redusert til det nøytrale, det hverdagslige.

Jeg lukker øynene, kniper de sammen i ett sekund, åpner de, og drømmer meg bort i et tenkt scenario, hvordan det kanskje ville blitt dersom ordene trillet utilslørt fra tungen, ettersmaken de ville gitt dersom jeg gjorde om tenkte ord til talte ord og talte ord om til handling.

Stryker bort håret fra ansiktet ditt, puster tungt gjennom nesen. Jeg kan stå sånn i flere minutt. Timesvis. Dagevis. Det er som en fargerik stjernehimmel viser seg for meg idet jeg lukker øynene, men når jeg ser framfor meg er det overskyet. Vi drømte oss bort mellom høyhus og skitten asfalt, sparket bort strøsanden under oss og betraktet himmelen med ærefrykt, iallfall gjorde jeg.

Jeg kunne lagt meg ned og blitt her for evig om det kunne være med deg, og det er kanskje da jeg skal innse at jeg ikke er liten selv om alt er relativt, men at verden og universet som vi vitenskapelig og empirisk kjenner det er så gigantisk, så majestetisk der jordens skygge brer seg som en kappe om månen, og tanken har en slags patologisk effekt på meg.

Jeg ser skyene som svever og tenker på alt som passerer, verden, at jeg i det store og hele er ganske meningsløs, akkurat som alle, og at det kanskje, bare kanskje, er nettopp denne meningsløsheten vi deler og har til felles.

Men/Hva/Vet/Vel/Jeg. 

Sarkofag

Hva om jeg fant ut en dag at jeg skulle gjøre det til mitt livs oppgave å bygge en sarkofag, at jeg skal vie livet mitt til å bygge den, hogge den ut av en diger sten og risse høytidelige og flamboyente inskripsjoner og relieffer i den, og når den blir fin nok, estetisk korrekt, perfekt, skal jeg sette meg en kule for pannen og bli begravet i den, livsverket mitt.