Selv skyggen du kaster lider av skjønnheten den bærer, samtidig er den ulykkelig viten om at fotonene som skaper den dør et sekund av gangen, som deg, som oss, som alle, og det former den bare vakrere, mer definert, utydelig tydelig. Det har alltid vært din imperfeksjonisme som har gjort deg perfekt, at ditt speilbilde ikke kunne se det er en tåke som ikke letter, og det gjør min medlidenhet grå. Jeg kan ikke noe for at jeg kan kjenne sorgen din i lufta. Jeg kan ikke noe for at jeg vil endre på den, forme den, gjøre den til noe positivt. At skygger kan ha affeksjonsverdi er noe av det tristeste jeg kan tenke meg, men din lever videre i minnet som risset inn i en vegg av stein.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar