En tanke tenkt i et øyeblikk, glemt i det neste, som tatt av et svalt vindpust en kald sommernatt. Vi malte diamantene til støv med våre bare never, drysset det ned fra hustak posert som fjelltopper. Vi lot vinden ta det med seg. Kognisjonen svikter, husker ikke dag fra natt.
Tiden kommer for fort, tankene skjærer gjennom hjernebarken som en kniv, smelter på tungen til jeg ikke klarer å uttale ordene korrekt. I stedet prater jeg uangripelig, jeg sier ikke det jeg vil si, legger mye mellom, så mye at det som er igjen er redusert til det nøytrale, det hverdagslige.
Jeg lukker øynene, kniper de sammen i ett sekund, åpner de, og drømmer meg bort i et tenkt scenario, hvordan det kanskje ville blitt dersom ordene trillet utilslørt fra tungen, ettersmaken de ville gitt dersom jeg gjorde om tenkte ord til talte ord og talte ord om til handling.
Stryker bort håret fra ansiktet ditt, puster tungt gjennom nesen. Jeg kan stå sånn i flere minutt. Timesvis. Dagevis. Det er som en fargerik stjernehimmel viser seg for meg idet jeg lukker øynene, men når jeg ser framfor meg er det overskyet. Vi drømte oss bort mellom høyhus og skitten asfalt, sparket bort strøsanden under oss og betraktet himmelen med ærefrykt, iallfall gjorde jeg.
Jeg kunne lagt meg ned og blitt her for evig om det kunne være med deg, og det er kanskje da jeg skal innse at jeg ikke er liten selv om alt er relativt, men at verden og universet som vi vitenskapelig og empirisk kjenner det er så gigantisk, så majestetisk der jordens skygge brer seg som en kappe om månen, og tanken har en slags patologisk effekt på meg.
Jeg ser skyene som svever og tenker på alt som passerer, verden, at jeg i det store og hele er ganske meningsløs, akkurat som alle, og at det kanskje, bare kanskje, er nettopp denne meningsløsheten vi deler og har til felles.
Men/Hva/Vet/Vel/Jeg.
